Historien starter i 2001, da jeg for første gang besøkte Moshi i Tanzania. Sammen med andre elever fra Skagerak International School var vi med på å bygge en skole i Langoni, et fattig område utenfor byen.

Vi ble raskt kjent med lokalbefolkningen, men ett møte skulle gjøre et uutslettelig inntrykk. Vi fikk lov til å farte rundt på egenhånd, og jeg og to medelever dro hjem til Deogratias som vi hadde blitt kjent med når vi bygde nytt skolebygg på Langoni Primary School.

Mens vi hørte barneskrik på naborommet ble vi fortalt historien om Mary. Historien var så sterk at den ene eleven måtte følge den andre tilbake til Langoni, mens jeg ble sittende igjen i sofaen, ved siden av Winfrida, Marys mor.

Mary var født med en alvorlig medfødt misdannelse, analatresi, som gjorde at hun manglet naturlig åpning i tarmen. Som følge av dette var tykktarmen ført ut gjennom navlen, og hun levde med store smerter og medisinske utfordringer. Dette rammer omtrent 1 av 3000 nyfødte, og er en enkel operasjon - gitt at man er født rett sted. I tillegg hadde hun en hjertefeil, noe som gjorde situasjonen enda mer komplisert og livstruende.

Alt dette ble fortalt mens Mary lå i morens fang, med hodet hvilende i mitt, mens tørklet hun var tullet inn i ble rullet forsiktig opp. Videoopptaket Deogratias gjorde med kameraet mitt, er for sterkt til å se – selv mange år senere.

Det er ikke så mye en 17-åring på studietur får gjort med slike tilfeller, men det satte spor. Jeg holdt tett kontakt, og når Mary mot alle odds var blitt 7 år, bestemte jeg meg for å undersøke hvilke muligheter som fantes.

Etter mye research ble den beste muligheten en operasjon i India, på et sykehus i verdensklasse der jeg hadde dialog direkte med kirurg, som igjen snakket med sykehuset KCMC i Moshi. Planen ble lagt, penger samlet inn fra familie og gode venner, og alt var klart.

Før flyturen trengte Mary en forberedende hjerteoperasjon. Winfrida ringte meg med en gang. Operasjonen ble for mye for Mary. Hun døde på sykehuset denne dagen, og historien fikk en brå slutt.

I lang tid følte jeg at jeg hadde noe ugjort. Plutselig dukket det opp noe i Facebook-feeden min, en venn delte at hans kusine jobbet som frivillig på et dagsenter for barn med utviklingshemming. Jeg møtte Marit Haugland når hun var hjemme i Stavanger igjen, og da ble planen lagt.

Å finne et prosjekt er én ting – å finne et som er godt drevet, med trygg økonomi og en bærekraftig fremtid, er noe helt annet. Men senteret Marit hadde jobbet på hadde nesten alt; en organisasjon bak som sikret driften, men de hadde ikke midler til å pusse opp den falleferdige, nedlagte butikken som fungerte som dagsenter.

Barn født med utviklingshemming i Tanzania møter ofte en brutal virkelighet. På grunn av utbredt overtro blir mange aldri gitt en sjanse til å vokse opp. Andre vokser opp i skjul, gjemt bort bak husvegger – usynlige for samfunnet rundt dem. Foreldrene må arbeide for å overleve, og uten trygge tilbud blir barna ofte overlatt til seg selv – mange havner på gata, i ekstrem fattigdom eller i utnyttende situasjoner.

På Mary’s House får barna en mulighet. Foreldre kan levere dem før de går på jobb, og barna får omsorg, undervisning og aktiviteter som gir mestring og stolthet. Gjennom enkle ferdigheter som dyrestell og jordbruk blir barna en ressurs for familien sin – ikke en byrde. Det redder liv, gir håp og åpner nye muligheter.

Slik startet prosjektet: å bygge et dagsenter for barn med utviklingshemming i Moshi. Navnet ga seg selv – Mary’s House – som åpnet i 2015, takket være mange fantastiske mennesker som gjorde det mulig.

Selv om senteret ble bygget, slutter ikke arbeidet her. Dagsenteret har vi kontinuerlig bygget ut og oppgradert, med gårdsdrift, klasserom, toalettfasiliteter og jevnlig oppgradering av byggene. Mary’s House ble starten. Med hjelp fra engasjerte mennesker som ønsker å gjøre en forskjell fortsetter arbeidet med å gi barn med ekstra behov et verdig liv – i et land som mangler ressursene til å gjøre det selv.

Mary døde bare 9 år gammel. Men gjennom Mary’s House og andre prosjekter lever håpet videre – og gir barn som henne muligheten hun aldri fikk.